Sheffield United (B) lørdag 25/8

Image
HUSK TV-KAMP LØRDAG 18:20
Det har vært en del innholdsrike Albion-kamper på Bramall Lane de siste tjue årene, og når vi møte gamlesjefen Bryan Robson lørdag kveld kan vi vel regne med mer av det samme. Begge lagene er blant favorittene til å rykke opp til PL. Sheff Utd klarte ikke å holde seg oppe det viktige førsteåret forrige sesong, etter å ha ligget ganske godt an på tampen. Deres forrige manager Neil Warnock var nok mer, skal vi si animert, enn dagens manager, og vår egen er normalt ganske stille av seg på sidelinjen han også. Vi får satse på at de på banen viser styrke, og sikrer vår tredje strake seier borte mot United.Image










Image
McInnes har slått seg, og Keith Curle vil gi ham en klem
Siste ti oppgjør:

03/04 div.1 (B) 2-1 Darren Moore, Thomas Gaardsøe
03/04 div.1 (H) 0-2
01/02 div.1 (B) 3-0 Dobie 2, McInnes
01/02 div.1 (H) 0-2
00/01 div.1 (H) 2-1 Ruel Fox, Lee Hughes
00/01 div.1 (B) 0-2
99/00 div.1 (B) 0-6
99/00 div.1 (H) 2-2 Enzo Maresca, Micky Evans
98/99 div.1 (B) 0-3
98/99 div.1 (H) 4-1 Lee Hughes 2, Matt Carbon, Kevin Kilbane

Image
Larus Sigurdsson utpeker Curle som 'klemme-mannen'
Lørdagens motstander har de samme merittene som oss i toppdivisjonen, en ligatriumf (1898), og to andreplasser. Deres beste periode var dog for lenge siden, med plass på øverste nivå fra 1893 til 1934. Etter dette har det vært en del opp og ned, med perioder i toppdivisjonen på både 40, 50, 60 og 70-tallet, med syv strake sesonger på det meste, men hver gang vi skiftet til nytt ti-år var de nede i andre divisjon igjen. Etter nedrykket i 1976 tok det bare fem sesonger før de var helt nede i fjerdedivisjon. Har ble de dog bare i en sesong, før klatringen tilbake til toppen av engelsk fotball tok til. I 86/87 traff klubbene på hverandre i divisjon 2. Begge lag posisjonerte seg på nederste halvdel av tabellen, og slik fortsatte det også i 87/88. Da tok vi sesongens største seier, 4-0, på høsten, mens 0-0 i sesongens fjerde siste kamp trolig reddet plassen i divisjonen, siden Vi endte en plass, og ett poeng foran United som tok den siste nedrykksplassen, i den eneste sesongen vi har spilt med 23 lag i divisjonen.

Her følger fem sider fra Neil Warnocks memoarer
Image
Igjen kom United seg opp igjen på første forsøk, med manageren Dave Bassett bak roret, og radarparet Brian Deane og Tony Agana plasserte seg høyt på toppscorerlista, likevel et godt stykke bak en viss Steve Bull. Albions sesongåpning i 89/90-sesongen var hjemme mot nettopp Sheffield United, og den husker jeg fortsatt godt. Den gang var jeg ung og naiv, og trodde at vi lett burde slå et nyopprykket lag på hjemmebane, spesielt siden vi selv hadde en ganske god sesong bak oss. Slik gikk det ikke, United vant 3-0, fosset gjennom divisjonen, vant 3-1 mot oss på Bramall Lane, og rykket altså opp til divisjon 1 på første forsøk, mens vi så vidt klarte oss.

Denne gangen ble oppholdet på fire sesonger, godt hjulpet av deres egne versjoner av The Great Escape. 91/92-sesongen gikk de fra bunnplassering 1.februar til en brukbar 13.plass til slutt. I 92/93 var de sist i november, fortsatt på nedrykksplass 1.januar, men klatret opp til en niendeplass. 93/94 var ikke noe bedre, 22. og sisteplass etter et tap 6. februar, men igjen gjorde de en god innspurt, og havnet som nummer fjorten. I 94/95 gikk ikke dette lengre, selv med Jostein Flo som toppscorer, en uavgjort mot Chelsea i siste kamp hadde vært nok, men 0-1 snudde til 2-3 etter pause, og de havnet ett poeng bak Ipswich på sikker plass.

ImageFlo-pasningen var ikke godt nok innøvd sesongen etter heller, selv om de hadde Roger Nilsen til å slå den. En forferdelig høst (1-3 tap på The Hawthorns) førte dem til bunns på tabellen da februar begynte, men innspurten var det ikke noe å si på, kun to tap etter dette, bl.a 1-2 hjemme mot oss, hjalp dem opp til niendeplass. United, under Howard Kendall, fortsatte fremgangen sesongen etter, og slo oss 2-1 på The Hawthorns høsten 96. På våren befant de United seg fjorten plasser over oss på tabellen, men vi tok likevel en sjelden borteseier, Stacey Coldicott scoret som han også gjorde i hjemmekampen, og utlikningen til Jan Åge Fjørtoft i andre omgang holdt bare i tre minutter før Bob Taylor avgjorde til 2-1 for oss. United klarte playoff, men tapte mot Crystal Palace på Wembley.
Vi fortsatte en god trend i 97/98 under Ray Harfords ledelse, først med 2-0 seier hjemme etter mål av Hunt og Hughes, og så selv etter Harfords resignasjon, og vår elendige vinter og vår, vant vi 4-2 borte i sesongens nest siste kamp. Tre mål på fjorten minutter i andre omgang sørget for det, og spolerte nesten Uniteds playoff-planer, denne gangen røk de likevel mot Sunderland i semi-finalen.

I kamp to i 98/99-sesongen tok vi vår fjerde strake seier mot United med 4-1 på hjemmebane. Lee Hughes puttet nummer tre og fire i løpet av andre omgangs første fem minutter, hans første i en utrolig høstsesong for hans del, med 23 mål på 22 seriekamper før jul, inkludert tre hat-trick. Målene stoppet opp på våren, og han var ingen hjelp på Bramall Lane i februar da vi røk 0-3. Denne gangen holdt det ikke til playoff for United, og sesongen etter fortsatte nedturen, det lå an til nedrykk i desember da United-supporter Neil Warnock tok over som manager. En uavgjort på The Hawthorns i november ble snudd til 6-0 seier på hjemmebane i februar. Albion hadde etter en lang ubeseiret start på sesongen begynt å få nok av manager Brian Little. En rekke på tolv kamper uten seier hadde stoppet med 1-0 seier hjemme mot Crewe i forrige kamp, men her gikk det helt galt. Richard Sneekes så det røde kortet i første omgang etter å ha sparket Michael Brown, og unge Chris Adamson i Albion-målet, som nå var Albions første-keeper etter at Alan Miller ble solgt til Blackburn., hadde en dårlig dag på jobben. Ingen soleklare tabber, men usikkert spill, og flere unødvendige returer hjalp hjemmelaget til seks mål til slutt, tre av dem fra Marcus Bent. Manager Little og keeper Adamson holdt begge ut i bare to kamper til. Etter 0-3 hjemme mot Birmingham var det over og ut for Little, og Brian Jensen ble hentet inn fra Holland for å vokte buret. Nå begynte en ny æra for Albion, Gary Megson ble raskt hentet inn som manager, og etter at Lee Hughes scoret borte mot Stockport, elleve sekunder i Megsons første kamp reddet Albion plassen i siste kamp.

ImageUnder Megson regime ble det seier og tap annenhver gang mot Sheffield United. Tap i desember 2000 ble etterfulgt av seier i januar da Lee Hughes avgjorde på tampen etter at Paul Peschisolido hadde utliknet ti minutter før. I mars lå lagene som nummer fem og seks, men United falt av mot slutten, og klarte ikke playoff som oss.

I 2001/02 tok vi så steget opp til PL, men ikke uten kraftig motstand fra Sheffield-klubben. De lå i motsatt ende av tabellen hele sesongen, men likevel vant de 1-0 på The Hawthorns etter en scoring i siste minutt av Carl Asaba. Returoppgjøret på bortebane har gått inn i historien som ’The Battle of Bramall Lane’, og fortjener spesiell oppmerksomhet.

Albion lå som nummer tre, ti poeng etter Wolves før kampen, med kun åtte kamper igjen, og Gary Megson mønstret følgende lag:

Russell Hoult; Igor Balis, Darren Moore, Larus Sigurdsson, Phil Gilchrist, Neil Clement; Adam Chambers, Derek McInnes, Andy Johnson; Scott Dobie, Danny Dichio. Innbyttere: Tony Butler (i hans siste opptreden for Albion, Sigurdsson 68), Bob Taylor (Chambers 56), Jordao (Johnson 71)

ImageKampen begynte best for hjemmelaget, men det snudde raskt, etter at deres keeper Simon Treacy handset utenfor sekstenmeteren i et forsøk på å stoppe Scott Dobie, og han fikk se det røde kortet fra dommeren. Uten reservekeeper på benken kom venstreback Willo De Vogt inn for Peter Ndlovu, og det varte ikke lenge før han så den første ballen bak seg. Scott Dobie stupheadet nydelig inn et Johnson-innlegg etter atten minutter. I andre omgang steg temperaturen litt blant fansen, og 50 politimenn måtte inn blant Albion-fansen ti minutter ut i omgangen for å dempe gemyttene. Også på banen begynte det å skje noe, etter 63 minutter sendte McInnes av gårde et langskudd etter en corner, ballen gikk inn, og årets mål var et faktum. Nå måtte Warnock prøve noe for å ha noen som helst sjanse, og han byttet inn Georges Santos og Patrick Suffo. Innen tretti sekunder, og før han hadde vært nær ballen kastet Santos seg inn i Andy Johnson med begge bena og knottene først. Andy Johnson fikk en ufrivillig salto, og fysio Nick Worth måtte sitte på ham for at han ikke skulle gyve løs på United-spilleren. I tumultene etter utvisningen skallet den andre innbytteren, Suffo, ned McInnes, også det før han hadde touchet ballen i kampen, og nok et rødt kort ble vist. Dette var første gang i historien Albions motstander hadde fått tre røde kort i en kamp. Etter hvert fikk dommeren i gang kampen, som nå var relativt het, og både Curle og Brown hos United kunne lett se rødt de også, hadde omstendighetene vært annerledes, Megson antydet etter kampen at Warnock hadde gitt dem instrukser om nettopp dette i et forsøk på å få kampen avblåst. I det 78. minutt puttet Dobie på til 3-0 fra kort hold. Før dette skjedde hadde Megson trukket seg tilbake til direktørenes boks, og Nick Worth måtte tilkalle politiet da Andy Johnson ble byttet ut, og kom i klammeri med Santos nok en gang i spillertunnelen. To minutter senere ble Uniteds Michael Brown kalt over til benken, og haltet uten viderverdigheter inn i garderoben (ryktene sier han løp ned trappa…). Spill 11 mot 7 varte bare i tre minutter, for da fikk Rob Ullathorne krampetrekninger, og kunne ikke fortsette. Dommeren Eddie Wolstenholme gjorde da det eneste han kunne gjøre, avblåse kampen, etter 82 minutter, første gangen i ligaens 114 år gamle historie at en kamp ble avblåst etter bruk av den eldgamle regelen som sier at kampen ikke kan fortsette når et lag reduseres til seks spillere på banen. FA fikk en forholdsvis lett oppgave med å avgjøre utfallet av kampen, 3-0 er et ganske vanlig resultat å sette som seiersmargin, og det var vel egentlig aldri noen som trodde at de ville komme fram til omkamp, eller noe annet. Slik som situasjonen var kom heller Albion dårlig ut av det, målforskjell kunne blitt avgjørende ved sesongslutt, og vi kan jo bare spekulere i om vi hadde klart å score flere mål på de gjenværende seks spillerne til Sheffield United…

ImageOpprykk ble det uansett på oss, men etter en sesong var vi nede igjen, mens United kom seg til nok en playoff-finale, denne gangen endte det med 0-3 tap mot Wolves. Høsten 2003 startet meget bra, men vi på et skuffende hjemmetap i begynnelsen av oktober. Tre seire på rad hadde ført oss til topps på tabellen, men Albions historie i nyere tid viser at vi som regel ikke klarer å holde på en slik posisjon lenge. Sheffield United lå selv på andreplass, og rykket forbi oss da de utnyttet vår ineffektivitet, og kontret seg til en 2-0 seier. Dette ble for øvrig Sekou Berthes fjerde og siste opptreden for Albion, han ble byttet ut i pausen av Megson etter at han ga bort ballen i forkant av 0-2 målet, og endte sine dager som de fleste av Megsons øvrige Afrika-importer, bortgjemt på reservelaget.

I februar tok vi igjen, nå var United på hæla, og var på vei ut av playoff-plassene med tre strake tap, mens vi lå ganske sikkert på andreplass bak Norwich hele våren. Et par sjeldne karer var inne i startoppstillingen til Albion, pga Russell Hoults vonde hofte gjorde Joe Murphy gjorde sin første hjemmekamp for Albion, men det ble også hans fjerde og siste seriekamp for klubben. Vi møter ham forresten igjen denne sesongen, han gjør det for tiden bra i Scunthorpe. Paul Robinson var suspendert, og det banet vei for Alassane N’Dour, som fikk seriekamp nummer to, og farvel, for Albion. Kampen startet bra for Albion, og så komfortable ut da det fortsatt stod 0-0 elleve minutter ut i andre omgang da Darren Moore ikke fikk sugd inn brystkassen i tide, og dyttet et innlegg i eget mål. Megson svarte med å sette innpå alle tre innbytterne, Facey, Volmer og Gregan, og fikk raskt uttelling. Et kvarter senere var Darren Moore frempå igjen, denne gangen headet han i riktig mål etter en corner. Albion presset på for et vinnermål, og fem minutter før slutt kom det. Et frispark nær Uniteds sekstenmeter ble klarert, slått inn igjen, og Thomas Gaardsøe var på rett plass da Jason Koumas fikk styrt en header fra bakerste stolpe inn foran mål.
Albion gikk selvfølgelig opp i PL igjen denne våren, og ble værende i to sesonger denne gangen. I mellomtiden fikk Sheffield United nok en plassering like utenfor playoff i 2004/05, mens det endelig lyktes for Neil Warnock i 05/06 sesongen, da de endte som nummer to, og byttet plass med oss. I vår endte de som kjent i bunnen igjen, og en kombinasjon av Carlos Tevez, og et hjemmetap i siste kamp mot Wigan, sendte dem ned igjen, og så er vi på’n igjen på lørdag!