Nervedrama på The Hawthorns...

ImageEndelig et nytt flott reisebrev. Hadde faktisk tenkt å legge ut mitt fra sist Albion var på Wembley. Men godt med nytt friskt blod i Baggies Norway.
Supert Reidar. La oss høre mer etter hvert.








Jeg tok med kona på en ”shoppingtur” til Birmingham i helga. Vi var tilfeldigvis så heldige at Baggies spilte hjemmekamp denne lørdagen også, gitt…

Frua tok utfordringen på strak arm og ble med på fotballkamp (Briskeby stadion for noen år siden er eneste tidligere erfaring) og hun ble selvfølgelig helfrelst!

Image


Kampen skulle vel i prinsippet være lett match, men WBA og bunnlag har vist seg å ikke være noen spesielt god kombinasjon, dessuten var jeg jo nervøs for at spillerne tenker for mye på cupen om dagen.

Kampen startet veldig friskt. Vårt lag fosset i angrep, rullet rundt på kantene og kom til første store mulighet allerede før ett minutt var spilt. Dessverre satset unge Brunt på kraft da han avsluttet fra hjørnet av 5-meteren, i stedet for å prøve å bare styre ballen innenfor ramma.

Da det første kvarteret gikk, uten at det ble uttelling, skjedde det som gjerne skjer i fotballkamper; man slakket opp på tempoet og lot motstanderen få lov til å komme inn på egen banehalvdel, uten at det virket spesielt farlig av den grunn. Så var det dette med å forsvare seg på dødballer. I løpet av et par minutter så resulterte dette i to baklengsmål, helt ut av det blå. Ved begge scoringene ble første og andre mulighet avverget, men ekstra skuffende var det at man lot motstanderen få lov til å erobre den ene returen etter den andre. Det virker som om det er gode ballspillere i forsvarsrekka, men kun Robinson virker som en typisk ballvinner, men han er ikke den som ruver i hodeduellene han heller, med sin beskjedne høyde. Jeg var også svært skeptisk til feltarbeidet til Kiely ved begge scoringene.


Image

ImageNå ble det stille på Hawthorns! Det virket som spillerne var like paralyserte som publikum. Plutselig sto alle mer eller mindre stille og lot faktisk U´s styre begivenhetene en stund. Heldigvis satte gutta inn et ekstra gir helt mot slutten av omgangen. Fra begge kantene var det variabel kvalitet, men de produserte mye og kom til innlegg gang på gang. Plutselig åpenbarte det seg en liten åpning for Phillips og han viste nøyaktig hvordan man skal gjøre det fra 10 meters hold; styrte ballen rolig og sikkert i hjørnet med bredsida.

Bare et par minutter senere hadde Brunt, som til tross for svært varierende prestasjoner fortsette å være like ivrig kampen igjennom, dratt seg over på høyre side av 16-meteren og fyrte av gårde et skudd som lagde ordentlig bulk i nettet. For et venstrebein den gutten har!

Andre omgang var total enveiskjøring fra start av. I pausen kom Clement inn i midtforsvaret på bekostning av Cesar, for å få mer duellstyrke. Han ble ønsket hjertelig velkommen tilbake av hjemmepublikum, for å si det mildt. Nevnte Clement kom til to gode muligheter i starten av omgangen og kunne virkelig blitt dagens mann.

Etter et stormløp i 25 minutter mot Colchestermålet, der keeperen deres tryllet frem et par magiske redninger, kom bortelaget til corner igjen. Jeg turte så vidt å holde øya åpne, dessverre…

Mowbray tok grep og fikk inn Miller og Morrison. Over til 3 mann i forsvar og Miller på høyrekant. Dette var ikke noe heldig grep, Miller hadde den dagen da han bare ikke fikk kontroll på ballen, dessuten ble det til at han ofte stengte rommet for Gera, som til tross for en mye svakere kamp enn mot Charlton, produserte mye og jobbet som en helt!

Mer lykkelig var byttet med Morrison inn for Koren, som hadde en virkelig stusselig kamp.

ImageI siste spilleminutt, da noen hjemmetilhengere hadde gitt opp og gått hjem, fant han en åpning utenfor 16-meteren og prikkskjøt ballen i det lengste hjørnet. Da gikk det et lettelsens sukk gjennom publikum. Når laget i tillegg klarte å trylle frem et angrep fra absolutt øverste hylle tre minutter på overtid, som endte med et kjempeinnlegg fra venstre og en knusende heading fra Bednar, løftet taket seg! For en stemning!
Min frue, fotballhateren, kastet seg om halsen på meg og gjorde dermed det samme som alle andre på stadion, bortsett fra den knøttlille kontingenten med supportere som satt oppe i et hjørne på en øde bortetribune.

Publikums mann på Hawthorns var denne gang Paul Robinson, som spilte siste 20 min med bandasje på hode, etter å ha skallet med høyrebacken til de andre. Spillere som blør for laget og jager 70 meter og vinner en tilsynelatende håpløs ball, går i tre knallharde dueller og kommer ut med ballen og vinner frispark på motstanderens dødlinje, er populære i England, rart med det… Legg til at han vant alle hodeduellene han gikk i etter at han fikk på bandasjen. Kanskje noe å tenke på for Mowbray å bandasjere hele forsvarsrekka?

Vi vandret lykkelige ut i pøsregnet, klare for publivets gleder og registrerte at mobbemeldingene hjemmefra plutselig hadde snudd til gratulasjoner på mobilen!

Litt reisetips: Stirling til East Midlands fredag til søndag var billig og raskt, ingen mellomlandinger. Jeg fikk ordnet leiebil derfra, en flott Passat turbodiesel fra Avis for 670 norske for hele helga, med fri km (miles), gjennom Expedia.no. Venstrekjøring går helt greit, litt ekstra konsentrasjon i starten bare. Ut til Hawthorns på fredag for å kjøpe billetter og rusle rundt i supporterbutikken og videre til hotellet i Birmingham sentrum. Parkerte bilen der til vi skulle hjem på søndag. Eneste aberet var kjøringen i byen. Det var veldig vanskelig å kjøre i den byen, med veier på kryss og tvers og dårlig skilting, selv om trafikkmengden egentlig var overkommelig.


Image