Pompey away og kriss-kross i sør-England

-Riv ut forsetene! Og så sitter vi alle i baksetet!

Smoking Joe ser lattermildt på den lille Suzukien. Grealish har kjørt til Oslo S for å hente oss med bilen sin denne tidlige morgenen. Hvordan i all verden skal Oslo Baggies Harlem Globetrotters med et snitt på 192 cm få plass i denne metallboksen? Men alt går. Grealish legger så en appelsin under gasspedalen, og jaggu skal vi få ferskpresset juice. Etter et rasende tempo på E18, er vi på Torp litt senere. Og det før krampa tar oss i bilen.

Torsdag

Før vi kommer til hotellet vårt i Kings’ Cross Road, svinger vi innom et par pøbber på veien. Derav en Campaign for Real Ale (Camra)-pøbb i Angel, en av de mange vi har blinket ut på forhånd fra vår guidebok for engelsk overgjæret øl. Startskuddet er fyrt av. En pint med Darkstar Hophead forsvinner ned i humlehodet mitt.

 

I fotballnotatblokka for vår første dag er det skriblet ”Ebbsfleet United-Kidderminster Harriers”, ”sært”, ”er det pøbb i nærheten?” og ”okey, hvorfor ikke?”. 5. divisjon, altså. Det er jo alltid slik at man søker etter obskure opplevelser. Alltid. Lokaltoget vårt tøffer sørøstover fra London Bridge og forbi Millwalls New Den-stadion. Vi hopper av i Charlton, til et stort ikke-verbalt hurra fra de andre passasjerene i det sardintrange togsettet. De andre i toget ser forståelsesfullt på hverandre. Stadioninspeksjon på veien. I gatene rundt The Valley-stadionet er det fullt av scruffy barn, nesten en liten Meaning of life-befolkningseksplosjon. Det er en lyckliga gatan som egentlig ikke er så sjarmerende.

 

Broren min har vist meg et bilde han tok der i 1988. Stadionet var stengt og det grodde to meter høye løvtrær ute på matta og på tribunene. Tribunene var i ferd med å forsvinne helt fra overflaten og du måtte ha satelittbilde for å se det. Men lokalsamfunnet tok tak. Klubben skulle tilbake fra utlendighet og elendighet på Selhurst Park, og vi vet jo hvor bra The Valley er i dag etter renoveringen. Dessverre for Charlton ligger de like svett an som West Brom tabellmessig.

 

Image
Alle strømmastene samles i Northfleet

Ebbsfleet United holder til ute i lille Northfleet, og het tidligere Gravesend & Northfleet, siden du spør. Vi er i grevskapet Kent, en time unna sentrale London, og helt inn til Thames. Nå eies klubben av supporterne. Supportere fra hele verden. Via internett kan medlemmene fatte beslutninger og stemme i viktige saker for klubben. En real-life internettklubb, eller hva du skal kalle det.

 

Vi stikker opp på pøbben The Rose. Landlorden serverer oss lokalt øl, som også er verdenskjent, Shepeard Neame Spitfire. Han tar ikke fem pennies for å informere om at det er en nordmann som bruker å se kamper der jevnlig, og at noen har kommet helt fra Amerika for å se kveldens kamp. Som den eneste kampen i London-området, viser det seg at non league-stadioner er et nedslagsfelt for andre groundhoppere. Nerd-o-rama. Og moro. Utenfor stadion møter vi to nordlendinger, og inne på tribunene treffer vi to kæller fra Moss, som har det samme kampprogrammet som oss de to neste dagene også.

 

Stonebridge Road-stadion minner meg om engelske vitsetegninger i Fotballrevyen (1976-79), hvor det ofte var med ligalagene på dette nivået. Slagheap United (kullresthaug) het de alltid. Det er tak på tre av tribunene, men de minner mest om låver. Ebbsfleet United er Slagheap United. Alt er farget i de røde og hvite klubbfargene. Dassene, dorullene, murveggene, kiosken og tribunene. Alt for klubbfølelsen. Ganske imponerende egentlig hvor mye flid de legger i anleggene. Groundhopping i femte divisjon har virkelig noe for seg, tross en billettpris som setter oss tilbake £13. En Barnet-fan på rundt 25 år, som vi kommer i prat med på toget hjemover, har sett fotballkamper nesten hver dag i tre år over hele Storbritannia, Irland og lavlandene. Ikke bare Barnet for ham, nei. Og jaggu viser det seg at mossingene og barnetmannen har felles bekjente.

 

Jeg spiser en chicken-pai i pausen. Det vil si, jeg kjøper den i pausen og begynner å spise den langt inn i andre omgang, samtidig som jeg blåser tappert på det lille engelske motstykket til båtis. Den holder 400 grader, som etter forskriftene.  Og likevel er fanzineskribenter i England sykelig opptatt av om paiene på de forskjellige banene er varme nok. Det er bortimot upatriotisk å ikke klage.

 

1100 tilskuere har møtt opp (mon tro om ikke de fleste er banehoppere) på kveldskampen for å ”keep The Fleet afloat”. Plassen må fortsatt berges i divisjonen. Det er ikke bare en internettklubb for folk med pasjon foran tastaturet. Et mindre supporterberg, la oss kalle dem ”50 Kent”, raper, synger og trommer. En mann på 60 år viser the wank-håndbevegelsen til alle som har med Kidderminster å gjøre. Da inkludert broren til Luke Moore, Stefan, som spiller for Harriers, akkurat som Luke kanskje burde gjøre også, og de 70 karene som har tatt veien fra Kiddy-land ved West Bromwich. Kampen ender 1-1.

 

-Where’s Norway? En serveringsdame på en pøbb i King’s Cross Road spør oss interessert.

-It’s right in the middle, love, svarer jeg. Til slutt blir vi enige om å faktisk møtes på midtveien, og at Norge ikke er så langt unna Tyskland.

 

-Han måste ha skitit ut honom!

Smoking Joe kommenterer at en sønn på en ny pøbb nærmere hotellet, likner fælt på faren. En av våre favorittsysler – å finne look-a-likes – er allerede i gang. Den dreier mest seg om å finne folk som likner på kjendiser. Så her er dagens doppeltgängers:

Danny Dyer (The Football Fantasy), Marty Feldmans datter, Dag Solheim, Trine Grung, Chris Brunt og Tormod Hermansen. Gratulerer alle sammen!

 

Freddan

Oops! Sorry! No worries! Sjeldent får en engelskmann oftere bruk for sine høfligheter enn i en trang frokostsal. Travelodge Farringdon er også befolket av horder med tyskere, italienere og spanjoler. Og Dorotea fra Latvija og andre østeuropeere rydder opp. Dessverre stopper all høflighetskommunikasjon oss andre nasjonaliteter i mellom. Njekulturny! Det hele er veldig klønete når engelsktalende ikke går foran og setter dagsorden. I resepsjonen står en engelsk skoleklasse hvor nitti prosent av jentene prøver å likne på Victoria Beckham.

 

Egentlig burde man leie privatdetektiv for å finne Fenchurch togstasjon i indre Øst-London, og lettere blir det ikke når den nærmeste tubestasjonen er stengt på grunn av arbeider. Derfor ankommer vi Southend med tog bare tjue minutter før kick-off i dagens match for oss, Southend-Milton Keynes Dons. Vi stresser gjennom gågata i byen hvor folk går i shorts, sandaler og piqueskjorte i sol og 14 grader, og kaster oss inn i en taxi. Roots Hall stadion er ”rootete” å få øye på der den ligger inneklemt mellom lange husrekker, og enda verre er det å finne inngangen vår.

 

Image
Spillerbørs og katedral i Southend

De gamle tribunene ligger helt inn til matta og er helt fulle, og stemningen er småaggresiv i denne playoffsone-kampen.

 -SIT DOWN FOR FUCK’S SAKE!

En haug med folk skriker til oss der vi gjør vårt vårt beste for å finne setene midt inne i en klynge. Slapp av ’a, folkens! Hvorfor må dere starte kamp allerede klokka 13? Vanskelig å rekke den da. Milton Keynes må ikke forvekles med verdenskjente økonomer, og knapt nok med en by. Men Englands raskestvoksende bys fotballtilhengere fyller i alle fall opp bortetribunen, så noe gjærer fort og er på gang der.

 

I pausen underholder noen rosafargete cheerleaders med et standard show. Klestøyet deres er rosa, det også. Også her brukes det trommer av en gruppe supportere for hvert av lagene. Vi har sett denne typen kamp før så mange ganger. Hjemmelaget presser og presser, men bortelaget viser seg å være mest clever og vinner 2-0. En del velger å forlate før full tid, verdens største synd i følge Bomber Browns supporterlover, og dermed er det vi som må reise oss fra setene for andre gjentatte ganger.

-SIT DOWN FOR FUCK’S SAKE!

Det gjaller igjen, og enda en gang er det adressert til oss. Man vinner aldri tydeligvis …

 

Vi havner på pøbbkjeden Wetherspoon, den store fine ulven, som har fornyet en del av pøbbkulturen igjen i England med billig real ale, billig mat og ingen musikk, men med fotballskjermer. De har ofte renovert bankbygninger og teatere – det kan høres ut som McDonald’s for øl - og gjett om det er populært!  Familier, tarts, birds, ølfreaks og lads fyller opp lokalene.

 

-I’m DONE, mates!

En dresskledd mann henvender seg til oss. Han ser ut som en blanding av Leisure Suit Larry og en tynn Pavarotti. Han forteller at han har veddet på at det blir under tolv cornere i kampen Wolves-Southampton, som vi ser på fjernsynsapparatet. Er det mulig? Det ser litt vanskelig ut nå for ham. Og så smetter han inn på dass.

 

-I’m done!

 Han gjentar seg selv når han kommer ut igjen (rakk han å vaske seg?). Men smågambleren viser seg å dra inn gevinsten til slutt. Og da er han bare et stort glis. Ved bardisken prater en ”Sarfenn”-dame til meg (hun snek). Hun er morsom, jovial, hun prater om venner og episoder. Jeg nikker og ler, sier  ”ah ya” innimellom, men jeg skjønner sant å si faktisk ikke en dritt. Dialekta eller diksjonen er ekstremt brei. Det er mulig jeg er et sosialt geni som kan spre så mye glede ut av å gi nesten ingenting, og det selv om jeg stikker av midt under en ny vits fra damen.

 

Etterpå, nede på stranda innser jeg etter hvert at jeg har gjort den samme tabben som for 15 år siden, da jeg var her sist med fatter’n. Jeg har klart å velge den kjipeste fish’n’chips-restauranten i hele Southend. Den feite batter-skorpen og det trange, svette lokalet hvor det drypper fett og bypass av veggene. Det demrer for meg, jeg har virkelig plukket ut det samme stedet. Noen lærer aldri.

 

Southend har den største tivolistranda i England. Vi vandrer videre bortover langs Marine Parade forbi fish’n’chips-sjapper, spillehaller, bråkete pøbber med bassmusikk på bristepunktet, karaoke over bristepunktet og 15 ”Essex boys” på hvert par leddkledde puppekløfter. På Camra-puben Cornupia står vår venn igjen, mini-Pavarotti, og gjør noen dansesteg på gulvet. Smågambler og enormt smådrita. Noen gjester sier at han er småkjent fordi han er med i den pågående Britain’s Got Talent. En mann i pøbben drar opp skjorta, stripper  mageflesket og raper. En torgdame står ved inngangen og laster noen kasser inn i en varebil etter dagens arbeid. Rørleggersprekken hennes gaper mot oss, og så kommer hun med sine gebisspotensial-tenner inn i pøbben og bestiller en halvliter pint.

 

Det er ingen dørvakt utenfor Forresters Arms, som det er på flere av de andre pøbbene. Inne i de forsofne lokalene er det meste malt i rødt, lamper, gulv, vegger und so weiter, og det serveres nesten bare lager. Alltid et dårlig tegn. En dame fra Polen kommer rundt med en plastkopp og ber om ”driks”. Er det burleskshow på gang, tro? Vi slepper ett pund oppi og hun er fornøyd. Tilstanden er fred og behag. To minutter senere ligger hun klink naken på flisgulvet og ”breaker”, og så oppå det røde biljardbordet og spriker. Sprengkåte lads står med biljardkøen i hånda og måper. Det er hele er bissart. Southend er virkelig et kitsch-freak-whiskey-tango-sted. Vi er overrumplet, men først må vi ha et par pints til med lager på Forresters Arms.

 

Dagens doppelgängers: Ali Fuentes, en halv Pavarotti, John Cleese og Ozzy Osborne i kortbukser

 

Lørdag

Etap Hotel ligger i et bilbasert kjøpesenterområde rett ved Fratton Park. Tross de kjipe omgivelsene, er det sentralt for oss. Vi finner en gangbru over jernbanelinjene og vi møter på noen Pompey-unger som disser oss for semifinaletapet i fjor. Så unge, og allerede et trofe har dem vunnet. De er velsignet.

 

-Vel, Portsmouth er Portsmouth! Men det skal nok gå greit for dere.

En mann som hjelper oss med å finne veien til før-match-pøbben Connaught Arms, er enige i påstanden vår at folk er hyggelige her nede i havnebyen på sørkysten.  Men han sier vel også at det er en del røffe ”elementer”. Havneby er havneby.

Vi rekker en lokal Pullman Best Bitter fra Horsham, en av de beste disse seks dagene. Tross advarsler kjøper jeg en hamburger fra en vogn i nærheten av fotballstadion. Om jeg skulle ryke på en Kreutzfeld-Jacobs, så heter selgerne ”Mac’s Mobile Catering”. Da kan dere kontakte dem og be dem om å holde opp å selge disse kjøttsvelene, og heller finne seg noe annet å drive med.

 

Image
Pompey away

Den andre halvdelen av Fratton Park som ikke er nabo med kjøpesenterland, ligger klemt inntil et boligområde. WBA-fansen har fått halve Apollo Stand bak mål. Kanskje har 2500-3000 fans reist sørover, og trosser at sesongen nok en gang i øverste divisjon går til hundene. ”Premier League is PANTS!,” synger noen. Noen andre drar i gang  ”Seats are evil!” når de blir bedt om å sette seg. En gruppe starter straks å synge ”Stand up if you love West Brom!” for å få folk fort opp av setene igjen. Et sett med lads starter med en robotdans (”Let us do the robot, ra ra ra rah!”). Selv vaktene ler av opptrinnet.

 

Image
Dokøen OG kioskkøen på Fratton Park - det spørs hvordan du ser på det

Stemningenen er litt lam hos hjemmefansen. Og de som er kjent for å være høylytte! ”Let’s pretend we are Stoke!” roper en luring når vi har innkast. Greening og Dorrans klarer å snu matchen med sine skåringer og vi er med på boing-boing-dansen to ganger. Ellers er det gøy å se landsmannen min, den 17-årige Chris Wood fra Auckland, gjøre debut på a-laget.

 

Etter kampen tar vi av draktene og skifter vi til vårt neste beste tøy. Vi spaserer ned til Southsea-delen av Portsmouth og utelivsgatene, og er klare for skuta. Det er ti grader og lett regn. Vi er de eneste med jakke på byen, og så å si med genser også. Hvordan klarer britene det? Tynnkledde menn og marshmallowdamer med mye hud som vises. Det selges for det meste lager og cider på utesteder nå, og de store ølmerkene kommer med nye, iskalde produkter for å tekke ungdommen. På kranene reklameres det med Guinness Cold, Extra Chilled, ICE, Superduper Cold, Premiére Cold 1664 og Extra Tasteless.

 

Vi finner Camra-pøbben Barley Mow og setter oss i hver vår komfortable skinnstol. Med alle bokhyllene er det er som å drikke i et privat bibliotek. Men det er også mange andre gjester her på dette trivelige stedet. En pøbbkatt smyger seg mellom stolene, og Per Ditlev-Simonsen sitter ved siden av oss. Damene som jobber  der har Easter bunny-ører i en bøyle på hodet, og du kan be om en kombo med en pint og et snes egg over disk, om det er du vil ha.

 

På Etap Hotel igjen er oppholdsrommet fullt av Baggies-fans. Det er Tividale Baggies på tur. De blir ekstatiske da de hører at vi er fra Norge. Vi snakker hardcore-fans som lever og ånder for West Brom. Dave, som er 62 år, har gått glipp av seks kamper de siste 42 årene. For folk som ham, vel, for ganske mange fans, gjør det neppe så mye om vi spiller i Championship neste sesong. Det betyr bare flere steder å besøke og lettere å få tak i billetter til bortekamper.

 

Dagens doppeltgängers: Christer George, Tshawe, Harald Rønneberg, Siw Stubsveen, Danny Kaye, hun i Borettslaget og Diffen

 

Søndag

Det eneste grønne i frokostsalen på Etap Hotel er stolene. Resten er hvit toast, gelesyltetøy, croissant og Corn Flakes™. Vår eneste fotballfri dag står for tur, og det er litt rart å kjenne på den følelsen. Vi drar ned til Portsmouth sentrum, som virker i sin helhet å være en gammel festning, en ”gun wharf”, nede ved havna. Alt er bygget om til et Aker Brygge med shopping og litt døve, men småtrendy utesteder.

 

Togstasjonen ligger på påler ut i havna og tidevannet flyter under perrongen og sporene. Den lille togfantasten i meg jubler. 75 minutter senere er vi i Brighton, byen med den andre Albion-klubben. 250.000 innbyggere, og bare et friidrettstadion for fotballen der. En dimensjon mangler defintivt i engelsk målestokk. Vi skjener ut av den grandiøse stasjonen ned mot Camra-pøbben Evening Star. Stedet befolkes av ølfreaks, livsstilskunstnere og ”alternative” studenter. Utenfor sitter det raringer og de som passerer demonstrerer en form for lavenergi-galskap. Det er som å være i Oslo uten narkomane og nye landsmenn, uten at jeg klarer bruke de faktaene mot min hjemby.

 

Image
Brighton Pier - det eneste stedet i byen hvor fotballsupporterne kan regne med en gevinst

Det var jo blank løgn å si fotballfri dag. Ærlig talt, fotballfri? Smoking Joe setter en ti-pundseddel på Finstad-Carew som første målskårer i Aston Villa-Everton. ”Rosini” (fritt etter hårsveisen) på Everton ruinerer moroa for ham. Etter teve-matchen fortsetter vi ut på Brighton Pier og eter en proper fisn’n’chips uten fem cm smultpanser, fra  papir og servert på under ett minutt. Slikt gjør godt! Pieren er karuseller, spillehaller, berg og dalbaner, gigantpøbber, suvenirbutikker og matboder, med horder av engelske asiatere og turister som tilrekkes av blinkende lys og bamsegevinster. Som Tveitasenteret, når som helst. Utenom Handsworth i Birmingham er dette det eneste stedet vi ser damer med hijab og niqab.

 

En slags kopi av Taj Mahal er laget i sentrum av Brighton, i lag med alle sine art deco-byggninger. Vi havner på Camra-pøbben Battle of Trafalgar og gjestene er igjen ”alternative” studenter. En kunstnerdame prater som Joanna Lumsley (Absolute Fabulous) om Norge, som Joanna Lumsley gjorde i hennes program om Norge. Det er alternativt uten å være slitsomt. Brighton er en type by hvor folk sykler i også, og det er ingen selvfølge i England. I alle fall er sykkelparkeringen fylt opp til randen utenfor togstasjonen, og det er en god start. En likandes by.

 

Sent på kvelden stikker vi innom Shell-stasjonen ved hotellet vårt i Portsmouth. De har dørvakt og skuddsikre glass foran disken. Kontrasten fra Brighton, fra det meste egentlig, er formidabel.

 

Dagens doppeltgängers: Helen Mirren, John Greening (og dermed Jesus), Ole G. Gjækstad, Melchiot, Meat Loaf, Arne Hjeltnes og Marianne Krogness

 

Mandag

-Snot very pretty here, is it?!

Moren i en familie på tre kommenterer omgivelsene i det vi passerer St Marys-stadion i Southampton. Ungen i trioen gjør som den vil og hoster og nyser på Smoking Joe flere ganger.

-Takk for deres tålmodighet, alt tatt i betraktning, sier hun ut i lufta i det familien går av i Soton.

Hva faen? Var det spydig ment, eller? En dame med rørleggersprekk, rett og slett en ”four ass”, deiser ned i setet deres rett etter. Ikke spesielt pent, nei.

 

Toget suser over Salisbury Plain og forbi katedralen i Salisbury. En liten stans i ”badebyen” Bath, og så er vi på hovedstasjonen Bristol Temple Meads. Drosja vår klamrer seg opp de bratte gatene til det ”familiedrevne” hotellet vårt i Bristols fineste bydel, Clifton. Hele ansattstaben er polakker. De praktiserer også den uforståelige standardregelen med ingen innsjekking før kl 15. Så sekkene våre må ligge midt i resepsjonen hele dagen.

 

Image
Bristol Suspension Bridge og Bomber Brown

Vi spaserer bort til den gamle Bristol Suspension Bridge, en av byens severdigheter. Den ligger 60-70 meter over en kløft. Byen er som dere skjønner bakkete. Folk sykler og jogger på Bank Holiday. Dette er tydelig noe som defineres som ”white people”-by i den morsomme og selvransakende bloggen stuffwhitepeoplelike.com, om dere skulle lure på hvorfor jeg henger meg opp i disse tingene. White people må ikke blandes med hudfarge, bare så det er sagt. Tre kilometer senere er vi på Ashton Gate-stadion. Bristol City-Ipswich. I den store parken utenfor er det kanskje tusen mennesker som ligger på gresset og drikker øl før de går på matchen, eller så går det bare sport i å drikke i Bristol City-drakt og rugbydrakter. Antakelig en kombinasjon av begge. Broren til vår egen Butler har i alle fall valgt en fin by å holde med et engelsk lag i.

 

Vi får billett øverst på antikvariske Williams Stand. Det er klappstoler i tre. Og det er forbanna trangt. Kombinasjonen Oslo Baggies OG andre City-tilhengere på samme rad går bare ikke, og Smoking Joe finner seg en plass på en annen rad. Folk ser på oss med et forståelsesfullt blikk. Barnet-fanen fra kampen i Kent sa at han syns stemningen på Ashton Gate var en av de han likte best. En stor supporterklakk bak mål står og synger hele tiden, men lyden blir liggende for mye under taket på den gamle, lave tribunen. Et av ropene er noe som likner på boing-boing. ”Stand up and dance”, synger de og de andre tribunene er med. Artig. Men ellers er det ganske lamt og dannet.

 

City leder 1-0 og folk går før tid. Aargh! Tre minutter på overtid får Ipswich straffe og utlikner. Uansett nedturen, man blir alltid til kampen er ferdig. Etter matchen går vi gjennom Southville-bydelen og inn til sentrum. Vi havner til slutt på en pøbb som heter The Old Duke, et gammelt sted hvor det er gla’stemning og hvor de spiller dixiejazz. En del av moroa er å se at alle medlemmene i bandet likner på noen kjente. Hva med Bobby Charlton på trommer og Keith Burkinshaw på piano, for eksempel?

 

Midt i resepsjonen på ”Hotel Bristol” står sekkene våre og skriker stumt mot oss når vi kommer inn. Det er nesten uforståelig at ingen har stjelt dem i løpet av dagen. Nattbetjenten sjekker oss inn, og vi må innrømme det, det blir en del støy fra oss.

-Will you PLEASE shut up!

Det ropes fra døra tiI et gjesterom et sted i gangene. I det jeg går inn på hotellrommet mitt slår stanken i mot meg. Jeg har fuckfankernmeg fått et røykerom. Askebegeret står klart på nattbordet for tjue sigg på senga før nattinatti. Men etter alt bråket i resepsjonen tør jeg ikke å gå ned igjen for å be om et nytt rom. Natta blir lidelsesfull. Norwich for to år siden i reprise.

 

Dagens doppeltgängers: Jon Skolmen, Rod Stewart, Knut Lystad, Amy Whinehouse, Willy Hoel, Bobby Charlton, Bobby Robson, Nigel Hawthorne, Keith Burkinshaw og Berthold Grünfeld.

 

Tirsdag

Nede i frokostsalen er det ikke lett å vite hvem av gjestene det var som ropte på oss i resepsjonen natta før. Men dette er ikke tiden for fylleangst, jeg er rett og slett for susen av røykekammeret jeg har sovet i til å bry meg. I det jeg sjekker ut lar jeg resepsjonisten få høre at jeg fikk et helt forjævlig rom å sove i.

-We are sorry! tilbyr hun. Den polske damen smiler profesjonelt.

-Men pardon-me, damen, dette er 2009, folk røyker ikke lenger, sier jeg. Røykerom er jo PANTS!

-Oh yes they do, you have to specifically ask for a non-smoking room most places!

Wow, et Farty Towels-hotell i moderne presentasjon?

 

Vi går gjennom halve Bristol ned til togstasjonen. Toget pløyer seg gjennom de grønne åkrene i Worcestershire og ankommer Birmingham New Street. Vi kaster oss i en taxi for å spare tid, men blir stående fast i en kjempekork i bydelen Handsworth. Det er bryllup eller dorullsalg på gang, eller begge deler. Endelig når vi fram til The Hawthorns og club shoppen. Roman Bednar er på plass der og signerer hva enn du vil. Jeg misoppfatter den tsjekkiske modelldama hans for å være en som jobber i butikken, men hun tar misforståelsen sporty og sjekker ut et plagg for meg. Grealish og Smoking Joe kjøper hver sin reklamefri klubbdrakt – et samlerklenodium fra årets sesong. Min størrelse har dem dessverre ikke, selv om drakta er en for ”fremtiden” og til å vokse i. I det vi drar, ber vi Roman hilse Jonas Olsson fra Stenbergspojkarna.

 

Å fly Ryanair fra eller til Birmingham gjør ting mye enklere for oss Østlands-Baggies. I innsjekkingen treffer vi Stan the Man & co. Han kan fortelle at broren hans allerede har kjøpt kort for neste sesong, og at han har begynt å glede seg til nye reisemål og til å vinne kamper igjen. Det gjør godt å vite at humøret holdes oppe hos de fleste Baggies-supportere. All humoren på tribunen i Portsmouth bidrar for meg til å ha lyst til å dra tilbake for en ny tur.

 

Dagens doppeltgängers: Ingen. Birmingham likner ikke på noen, kan man si.

 

 

Halvlitre med pints vi har smakt

Bavaria, Darkstar Hophead (for humlehoder!), Darkstar American Pale Ale, Greene King IPA, Shepeard Neame Masterbrew, Shepeard Neame Spitfire, John Smith’s og Timothy Taylor Landlord.

Fullers London Pride, Moorhouse’s (Burnley), Nethergate Suffolk County Best Bitter, Ruddles Best (mm..), Buffer Ale og Courage Best Bitter.

Alton’s Pride Best Bitter (humlete og god), Pullman Best Bitter Horsham (knall!), Invincible fra Irving, Pompey (pæresmak), Slumdog Jack, Cottage Whippet, Gale HSB og Hidden Quest.

Boddington’s, Quench Coruch Vale, Harvey’s Best Bitter, Cumberland Ale, Guinnes Extra Cold, Adnam Broadside og Deuchars IPA.

Sun Rise Pale Ale, Bass Premium Ale (helt blankt), Hop’n’drop Cottage Brewing, Butcombe Bitter og  Gem Bath Ales (god, maltete og nøttete).

Timothy Taylor Cooper’s Butt (rørleggersprekkøl).